-Dette er en anerkjennelse av arbeidet vi har gjort i 40 år. Prisen tilhører alle de 870 medarbeiderne vi har hatt, sa daglig leder for Juss-Buss, Kirsten Vikesland Mæhle, til en fullsatt Frokostkjeller under prisutdelingen.

Jusstudentenes menneskerettighetspris deles ut av Amnesty International juridisk studentnettverk i forbindelse med Menneskerettighetsuka, og gis til noen som har fremmet menneskerettighetene som studenter eller for studenter. Årets pris går til Juss-Buss som også har 40-årsjubileum i 2011. Ida Marstein, initiativtaker til prisen og medlem av juryen, trakk fram at årets vinner har formet en hel generasjon jusstudenter, som tar med seg rettighetsperspektivet videre i arbeidet som jurister. Slik får arbeidet Juss-Buss ringvirkninger langt ut over det halvannet året den enkelte medarbeideren er tilknyttet organisasjonen.

I sin takketale fokuserte Vikesland Mæhle på at det fortsatt er et stort udekket rettshjelpsbehov i den norske befolkningen. Mange vet ikke at de har et rettshjelpsbehov, og størst er problemet blant de svakeste gruppene i samfunnet. Vikesland Mæhle kunne fortelle at Juss-Buss bare tar saker som faller utenfor den statlige ordningen med fri rettshjelp, men at organisasjonen likevel får inn svært mange saker. Hun pekte på problemer som en saklig avgrensning, inntektsgrense og feil organisering ved den statlige rettshjelpsordningen, og at dette fører til at grupper som har et stort rettshjelpsbehov ikke blir fanget opp. Hun viste at de fleste saksfeltene Juss-Buss jobber innenfor kan relateres til noen av de mest grunnleggende menneskerettighetene, som retten til et sted å bo, retten til familieliv og retten til mat. Prinsippet om likhet for loven er også et gjennomgående tema i det arbeidet Juss-Buss gjør.

Professor Kristian Andenæs, tidligere medarbeider og mangeårig faglig leder for Juss-Buss, kommenterte også prisutdelingen. Han trakk fram at medarbeidertiden var helt avgjørende for hans yrkesvalg og interesser, og at tiden i Juss-Buss bidro til en kreativitet som er vanskelig å få frem i et etablert juridisk miljø. Han fortalte om tiden da Juss-Buss ble startet, og uttalte med stolthet i stemmen at Juss-Buss har gått fra å være et ”spektakulært gründerprosjekt som ble uglesett av det juridiske miljøet, til en prisbejublet suksess”. Han mente at Juss-Buss har forandret det juridiske landskapet gjennom sitt arbeid, både gjennom bidrag i enkeltsaker, men også fordi tidligere medarbeidere i Juss-Buss har fått alle mulige typer stillinger og tatt med seg erfaringer fra rettshjelpsarbeidet videre.

Etter prisutdelingen holdt Karatkorn konsert så det ristet i vegger og drysset maling fra taket. Noen bilder fra utdelingen og konserten ser du her:

Fredag formiddag ble det holdt innlegg og debatt om straffeforfølgelsen av overgripere og massemordere med paneldeltakerne Jan Egeland (NUPI), Jo Stigen (UiO) og Inger Skjelsbæk fra PRIO.

I løpet av de siste årene har seksualisert vold i krig og konflikt i økende grad fått oppmerksomhet fra journalister, jurister og politikere. Kvinnene i Kongo har fått førstesider i Norge, FNs sikkerhetsråd har vedtatt flere resolusjoner om temaet og internasjonale straffedomstoler har skapt ny praksis rundt straffeforfølging av overgriperne.

Likevel er denne krigsforbrytelsen og forbrytelser mot menneskeheten delvis straffefri og sivile mangler fremdeles beskyttelse. Paneldeltakerne åpnet med å fortelle om hvordan dette problemet har  utviklet seg, og gikk videre inn på det intersnasjonale samfunnets ansvar for å beskytte sivile.

Inger Skjelsbæk fra PRIO ( Peace Research Institute Oslo) er psykolog og har bl.a. jobbet med forskningsprosjekt om seksualisert vold på Balkan. Hun åpnet med et historisk overblikk over seksualisert vold i krig og konflikt. Skjelsbæk hadde et individ-basert perspektiv på temaet. Hun mener fokuset på – og rettsliggjøringen av seksualisert vold som våpen i krig har vært økende etter 1980- tallet. Dette forklarte hun med at det skjedde en endring i dokumentasjonen.

-Man gikk fra svært lite til omfattende dokumentasjon på området. Dette var med på et økende rettslig fokus.

Fra krigen i Bosnia (1992- 1995) økte oppmerksomheten med mange rapporter som resulterte i informasjon fra journalister, menneskerettighetsorganisasjoner og FN.

-Det skjedde en endring med den økte dokumentasjonen, fra at seksualisert vold ble sett på som en konsekvens av krig, til at det ble sett på som et aktivt middel og strategisk våpen i krigføring.

Skjelsbæk  mente det er viktig å huske på at antallet overgrep ofte går opp etter at fredsavtaler i konfliktområder er signert og drapstallene går ned.

Jo Stigen, professor ved institutt for offentlig rett (UiO) snakket om straffeforfølgelse av krigsforbrytelser. Han innledet med en generell forklaring på hvorfor han mener at straff i visse sammenhenger er viktig.

-Det ligger dypt i oss at hvis ingen stilles til ansvar for sine handlinger, får ofrene aldri fred. Man kan ikke komme videre hvor det ikke finner sted et oppgjør. Ingen straff mot forbryteren er en ny forbrytelse mot offeret.

De kalles internasjonale forbrytelser fordi de anses å angå hele verdenssamfunnet. Reaksjonen fra internasjonalt hold kan begrunnes med at man reagerer som når et medlem av verdensfamilien blir utryddet eller overgrepet- dette er forbrytelse mot menneskeheten. Disse forbrytelsene er gjenstand for spesielle regler. Man har opprettet ICC (International Criminal Court) og ICTY (International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia) som jobber med straffeforfølgelse av  forbrytere i slike saker.

Det eksisterer nå en universal jurisdiksjon, som betyr at andre land til en viss grad kan straffeforfølge forbrytere fra andre land i Norge, men Stigen pekte på at dette fører mange utfordringer med seg.

Jan Egeland fra NUPI (Norsk Utenriktspolitisk Institutt) hadde som som tema for sitt innlegg hvordan vi tar bandittene og beskytter ofrene. Han snakket med utganskpunkt i sine erfaringer fra arbeid i felten, med et særlig fokus på konflikten og utfordringene i Kongo.

-Det jeg tror er vanskeligst å forstå for normenn om konflikter  i enkelte andre land er ikke de fysiske elendighetene, men fraværet av en rettstat som fungerer, og hvor dypt dette griper inn i menneskers liv.

Han mener jurister også i Norge må stille krav til de som er i kontakt med områder der det råder straffefrihet for overgrep- det være seg advokatfirmaer som bistår investorer i utsatte land som Kongo.

-Utfordringen er balansen mellom rettferdighet og forsoning, avsluttet Egeland, før det ble åpnet for spørsmål fra salen.

Bilder fra arrangementet her:

Idet vi går inn i Harens år, hva kan vi forvente av Kina når det kommer til menneskerettigheter? Hvor går veien videre nå? Og er det mulig å spå om fremtiden? Det var noen av spørsmålene debattpanelet diskuterte torsdag kveld på Parkteatret.

Aftenposten-journalist og tidligere Kina-korrespondent Kristoffer Rønneberg åpnet med å fortelle om tre kjente kinesiske aktivister.

– Situasjonen er ikke veldig bra for menneskerettighetsaktivister nå, sa Rønneberg. Det foregår mange menneskerettighetsbrudd på mange plan. Men vi må huske på at situasjonen er mye bedre nå enn i 1976, da Mao døde. Det skyldes like mye at kineserne blir klar over rettighetene sine, som arbeid fra statens side, sa han.

– Kina må være streng, hvis ikke, får vi anarki og sammenbrudd, sa astrolog og forfatter Henning Hai Lee Yang. Han pekte på Kinas enorme økonomiske vekst de siste årene, og fremholdt at Kina gjør store anstrengelser for å hjelpe de fattige.

– Det er mye Kina kan gjøre bedre hva gjelder menneskerettigheter. Men Kina er villig til å lære av andre land, som Norge, og demokratiseringsprosessen er godt i gang.

Direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter ved det Juridiske fakultet Nils Butenschøn fortalte om hva senteret har gjort og gjør for å opplyse om og utvikle menneskerettigheter i Kina. Butenschøn kunne fortelle at det har skjedd veldig mye på menneskerettighetsområdet de siste ti årene. Men Kina har store utfordringer i å bygge opp juridiske og politiske institusjoner.

– Det er utrolig viktig å ha respekt for hva Kina har fått til på 30 år. Samtidig er det viktig å ha fokus på menneskerettigheter, sa Butenschøn.

Senteret for menneskerettigheter har uttalt at med Kinas nye rolle, følger det forventninger. Dette anerkjenner Kina, og man skjønner at for å kunne være en troverdig handelspartner i verdensøkonomien, må rettighetssituasjonen bli bedre.

Seniorrådgiver i det norske Veritas og Kina-kjenner Henning Kristoffersen var tidlig ute med å si at en fredspris til en kinesisk dissident ikke var veien gå. Kristoffersen sa at vi ennå ikke vet om fredsprisen er positiv for Kina på lang sikt.

– Vi må ikke sette myndighetene i gapestokk, men ta innover oss hva Kina har oppnådd på 30 år. Kina bytter faktisk sine ledere, tross ettpartisystemet, og staten har blitt mer demokratisk.

Kristoffersen fremholdt hvor viktig det er å ikke generalisere i vår kritikk av Kina.

– For dissidenter i Kina har situasjonen blitt verre de siste årene. Da må vi si dét, og ikke si at utviklingen har stått bom stille. For individet i Kina er det knalltøft. Men akkurat nå gjennomfører Kina en gigantisk helsereform, som vi aldri hører noe om, for å bedre den sosiale velferden.

Når er så det rette tidspunktet for å forvente mindre tortur, bortføringer og overgrep fra statens side, ble det spurt fra salen.

– Hele tiden. Spørsmålet er hvordan det skal skje, svarte Kristoffersen.

– Det er ikke mulig å spå om fremtiden, sa Kristoffer Rønneberg avslutningsvis. Dét fikk astrolog Henning Hai Lee Yang og resten av publikum til å knekke sammen i latter. Lee Yang påpekte at jo, det går an! Astrologen delte til slutt ut lykkeposer til panelet, men siden utilbørlig påvirkning verken er bra eller lov, kunne han opplyse om at lykkeposen ikke inneholdt penger, men et frimerke fra 1989.

Debatten ble ledet av Magnus Engh Juel. Kvelden ble avsluttet med visning av dokumentaren “A Quest for Justice” om etterlatte etter drepte i Tian Men-massakren i Beijing i 1989.

Klikk her for å lese et eksklusivt intervju med en menneskerettighetsaktivist som ble bortført av kinesisk sikkerhetspoliti desember 2010