Velg en side

Foto: Markus Spiske via Unsplash

Av Andreas Heio. 

Det siste året har det kommet bekymringsverdige nyheter ut av Kina. Snakk om hvordan uigurene blir dårlig behandlet og tvangsinnsatt i leire av den kinesiske stat. Det er likevel slik at de fleste ikke helt vet hvem dette angår og hva som skjer. Tross en svært trøblete situasjon, blir det lite dekket i media. Jeg håper å kaste bedre lys på hvem uigurene er og hva som skjer med dem, slik at flere blir kjent med situasjonen.

Bakgrunn
Uigurene er en sentral-asiatisk folkegruppe. Dagens uigurer kommer alle fra Tarim basinet, som nå ligger i Xinjiang regionen vest i Folkerepublikken Kina. Folkegruppen har bodd i området siden Uigurimperiet rundt 800-tallet, da de kom dit som nomader. Området har vært under en rekke regimer siden den gang, og folkegruppen ble sakte med sikkert skilt fra de andre folkegruppene de den utviklet seg fra. På starten av 1900-tallet var det offisielt ingen uigurer igjen i verden. Teoretisk sett hadde de som var uigurer mange århundrer tilbake, nå dødd ut. Det hadde seg slik at den etniske folkegruppen som hadde stammet fra disse, og nå blitt isolert i Tarim basinet, fant seg selv uten noen offisiell etnisitet. De tok navnet uigur i mangel på selvidentitet, oppkalt etter forfedrene sine. Dette ble etterhvert godtatt av omverdenen, særlig etter at Kina begynte å bruke navnet på dem.

Xinjiang regionen har vært under kinesisk herredømme siden tidlig 1900-tallet, men regionen har også tidligere historie under Kina. Uigurene er i dag én av 56 «offisielle» nasjonaliteter i Kina, og er den største etniske gruppen i Xinjiang regionen. Ulikt de fleste i Kina, er uigurene muslimer. I tillegg snakker de et tyrkisk språk, og ikke kinesisk. På grunn av dette har uigurene store kulturelle forskjeller med flertallet av kinesere. Dette er mye av bakgrunnen for de konfliktene som har oppstått mellom uigurene og den kinesiske stat i nyere tid.

Etter etableringen av Folkerepublikken Kina (PRC) i 1949 ble Xinjiang og uigurene klart påvirket av Mao Zedongs idealistiske planer for Kina. Det er få historiske kilder fra denne perioden, men det er kjent at uigurenes frihet var sterkt begrenset. Etter Maos død fikk uigurene utfoldet seg mer. De ble mer religiøst aktive, ved å bygge flere moskeer, gjenopplivet gamle tekster og et økt sosialt samvær innad i regionen. Tanken om en egen stat vokste blant uigurene. Utover 80- og 90-tallet så vi flere demonstrasjoner, men også voldelige opptøyer og angrep fra både den uiguriske og den kinesiske siden av Xinjiang. Utover 2000-tallet fortsatte situasjonen å forverre seg, og den kinesiske stat gjorde det vanskeligere og vanskeligere å være uigur. De siste årene har kineserne tatt det enda lenger.

Situasjonen i dag
Uigurene i Kina har for det meste vært av interesse internt i Kina, og det har vært svært lite internasjonal dekning av forholdene. Dette var frem til tidlig 2017, da ulike rapporter viste at flere uigurer var tatt inn i fangeleirer. Dette vekket nysgjerrigheten til det internasjonale samfunnet, som ønsket å finne ut mer av hva som foregikk.  

Bilder fra Google Earth og lignende tjenester viser at i løpet av de siste tre årene har det blitt bygget en rekke leirer rundt omkring i Xinjiang regionen. Leirene er enten helt nye, eller bygget ut av gamle skole- eller fabrikklokaler. De er som regel store, de største antatt å kunne romme over 130.000 mennesker. Dersom leirene blir brukt slik moderne fengsler er lagt opp, med ett rom til hver enkelt innsatt, ville estimatet ligge rundt 11.000 på de større leirene. Selv om dette er titalls ganger mindre enn 130.000, vil en leir på 11.000 mennesker være blant de største i verden.

I følge bildene tatt ovenfra har alle leirene store utendørsområder, omringet av piggtråd og flere vakttårn. Leirene vokser stadig, og de fleste blir større for hvert nytt bilde som blir tatt. Hvordan leirene er inni er usikkert, for ingen journalister har fått muligheten til å besøke disse. Av de som blir tatt inn i leirene, kommer svært få ut igjen.

Det er likevel slik at noen har klart å unnslippe, og har turt å uttale seg om oppholdet sitt. De fleste forklarer oppholdet som forferdelig. En som ble intervjuet sa at dagene i leirene startet ofte med trening. De måtte opp tidlig for å komme seg ut på løpebane. Dersom de ikke løp fort nok, ble de tatt med inn på rom hvor de ble slått og sparket. Videre gikk dagen ut på å lære juss eller kinesisk språk. Dersom de ikke klarte å pugge lovbestemmelser eller lære ord ble de straffet med slag. De fleste historiene sier det samme – hard trening, mobbing og hjernevasking.

De som har unnslippet leirene har vært veldig heldige. De fleste var av de tidligste til å bli tatt inn. Ved de tidligste tilfellene satt folk kun inne i et år eller to. Dette var som regel som «straff» for uriktig oppførsel. Tidligere «innsatte» har sagt i intervjuer at de ble satt inn for å ha bilder av kvinner med niqab på telefonen, pilgrimsferder til Mekka eller noe så vilkårlig som å ikke betale vannregningen i tide. Det er klart at de brukte alle unnskyldninger de kunne for å ta folk inn i leirene. I den senere tid virker det som staten har helt hoppet over grunnlag for innsettelse. De seneste rapportene viser hele landsbyer som blir tatt inn på en gang. Det er heller ingen fastsatt tid for de som blir tatt inn i leirene. Flere uigurer utenfor Kina rapporterer om familiemedlemmer de ikke har hørt fra på mange år.

De kinesiske myndighetene går etter det uigurer og andre religiøse grupper verdsetter høyest – tro og familie. Uigurer og andre muslimske minoriteter har merket på vanskeligere forhold også utenfor leirene. Eksempelvis kan ikke uigurer som jobber for staten, praktisere islam. Generelt har ting som kan forbindes med islam blitt bannlyst. Hår- og klesstiler som identifiseres med religionen, eller navn som høres for islamske ut. Uigurer har også kjent på strenge reiseforbud, hvor mange har blitt tatt fra passet. Dessuten har Xinjiang regionen blitt strengt kontrollert av vakter som sjekker all form for inn- og utreise.

Kineserne har nektet for at det blir begått noen ulovlige pågripelser av uigurene. De kaller leirene for «omskoleringsleirer». Offisielt er «skolene» for å bekjempe ekstremisme, ved å lære bort en blanding av juss, praktiske arbeidsferdigheter og kinesisk språk. På tross av de fine ordene den kinesiske stat bruker, er det klart at disse «skolene» kun er for muslimer som skal lære å bli bedre kinesiske borgere.

Hvor mange som har blitt tatt inn i leirene er usikkert, men mange frykter tall så høye som millioner. Tilgangen på faktiske tall er begrenset ettersom Kina ikke offisielt har gått ut med noen statistikk, og regionen er begrenset for de som kommer utenfra. Alle journalister o.l. blir strengt overvåket av myndighetene i området.

På tross av det Kina offisielt sier om situasjonen, er det klart at mange uigurer blir mishandlet ved å bli tvunget inn i disse leirene. Dersom påstandene om hvordan de blir behandlet inne i leirene er sanne, vil dette bringe opp enda flere menneskerettslige spørsmål. Disse har jeg tenkt til å se litt på videre.

Menneskerettslige problemstillinger
Menneskerettigheter er til en viss grad regulert i kinesisk internrett. De kinesiske bestemmelsene er basert på menneskerettighetene slik de har utviklet seg internasjonalt. Det er dermed disse jeg skal bruke som utgangspunkt videre.

Menneskerettighetene er regulert i flere ulike internasjonale konvensjoner. Mest kjent for oss er kanskje de vi finner i EMK, den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Mer utstrakt er heller FNs mange menneskerettighetskonvensjoner. Ettersom det er disse Kina er en del av vil jeg bruke disse, men i praksis er innholdet likt i de fleste menneskerettighetskonvensjonene.

Retten til frihet
Retten til frihet er en sentral frihet. Frihet er viktig for at vi som borgere skal kunne utfolde oss, men en begrensning i rett til frihet er viktig for staten. Fengsling av de som ikke burde gå fritt rundt er blant annet viktig for vår trygghet. Retten til frihet er hjemlet i SP art. 9(1) som åpner for at alle har rett til «frihet og personlig rettferdighet». Dette inkluderer vern mot vilkårlig arrestasjon eller virkeårlig frihetsberøvelse. Dersom staten skal inngripe i friheten til borgerne, må den da ikke være «vilkårlig». Hva som ligger i dette er ikke helt åpenbart, men noen grenser kan man klart sette. Som å bli tvunget inn i leirer kun fordi man tilhører en viss folkegruppe eller religion. Selv de «offisielle» grunnene den kinesiske stat har brukt for å innsette folk i leirene høres vilkårlige ut – som å ikke betale vannregningen i tide. 

Men det er ikke kun frihetsberøvelsen som er problematisk her. Menneskerettighetene er tett knyttet til hverandre, og i visse tilfeller overlapper de. Situasjonen i Kina berør mer enn bare retten til frihet. 

Retten til religionsfrihet
Enhver har rett til å utøve den religion de ønsker. Dette er regulert i bl.a. SP art. 18 og i BK art. 14. Religionsfriheten inkluderer både retten til å tro men også utøve denne troen. Det er viktig for demokratiske samfunn at alle kan mene det de ønsker, og det samme må da gjelde tro- og tankesettet.

Religionsfriheten kan innskrenkes, men kun i den grad det er lovbestemt og er nødvendig i et demokratisk samfunn med hensyn til offentlig trygghet, den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andre rettigheter og friheter.

Det uigurene er blitt utsatt for er ikke i overenstemmelse med retten til religionsfrihet. I utgangspunktet er noen begrensninger satt ut ifra kinesisk lovgivning, men slik det blir gjort i praksis, bryter dette både med hva kinesisk lovgivning regulerer, og hva som er lov etter internasjonal lovgivning. En allmenn begrensning på utøvelse av religionen sin gjennom forbud mot visse klesstiler, hårsveiser, adgang til religiøse bygninger og forbud mot religion for alle statelige ansatte er vanskelig i overenstemmelse med hensynene lovgivningen gir som grunnlag for avgrenset religionsfrihet. Dessuten vil omskoleringsleirer laget for å viske ut ens religiøse tilhørighet være et massivt brudd på religionsfriheten. Selv om Kina begrunner mange av tiltakene som arbeid mot ekstremisme, er nok ikke et forbud mot religionsutøvelse den riktige veien å gå. Spesielt ikke når det kun utøves mot en av flere aktive religioner i området. Dette bringer oss til neste punkt.

Rett til likebehandling
Rett til likebehandling er regulert i samtlige av de internasjonale konvensjonene. Eksempelvis hjemles rett til likebehandling i ØSK art. 2(2), SP art. 2(1) og BK art. 2(1). Retten til likebehandling er i like stor grad et vern mot diskriminering, og skal beskytte mot at ingen blir behandlet annerledes på bakgrunn av bl.a. rase, språk og religion. Dette er alle grunnlag de kinesiske myndighetene har brukt for å fange uigurer i «omskoleringsleirer». Det er likevel ikke slik at diskrimineringsvurdering er så simpel. Diskriminering må ha sammenheng med andre rettigheter etter konvensjonen, og må vurderes konkret ut fra situasjonen i lys av grunnlaget for forskjellsbehandlingen. Det kan derimot sies at situasjonen virker problematisk.

Bevegelsesfrihet
Mer spesifikt enn retten til frihet, har vi retten til bevegelsesfrihet. Dersom noen blir berøvet friheten sin, vil man som regel også ha mistet bevegelsesfriheten. Retten til bevegelsesfrihet er for å beskytte personer i de tilfeller som ikke når opp til den rettslige grensen retten til frihet har, men som allikevel får friheten sin innskrenket til en viss grad. Retten gir beskyttelse til å bevege seg fritt innad i sitt eget land, å kunne bosette seg der man vil, å fritt kunne dra utenfor landegrensene og rett til adgang til sitt eget land, jf. SP art. 12.

For uigurene som ikke har blitt tatt inn i leirer enda, gjelder et strengt reiseforbud. De har blitt fratatt passet og de har ikke tilgang til å forlate regionen. Selv om disse ikke har mistet all frihet, er det klart at slike forbud går hardt ut over bevegelsesfriheten deres.

Torturforbudet
Den behandlingen uigurene mottar inne i leirene kan i stor grad minne om tortur. Etter menneskerettighetene fremgår det et forbud mot tortur, og ulikt mange av de andre bestemmelsene kan ikke dette forbudet innskrenkes. Etter SP art. 7 må ingen utsettes for «tortur eller for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff». Lite av det som foregår innad i leirene er kjent, men hvis det lille som er kjent stemmer, bryter nok leirene torturforbudet.

Det er klart at situasjonen er svært sammensatt. I slike omfattende og alvorlige situasjoner som dette, vil ofte flere menneskerettigheter bli berørt samtidig. Det kan godt tenkes at flere enn de jeg har nevnt er relevante dersom mer informasjon kommer frem. I slike situasjoner blir man fort berøvet for alle rettigheter på ett eller annet vis. Og alt er relevant når man skal fremme kritikk. Men uavhengig av hvor mange som blir brutt, så er resultatet det samme. Mennesker blir umenneskelig behandlet.  

Nå har det seg slik at Kina har underskrevet FNs menneskerettighetskonvensjoner, men de har ikke blitt ratifisert internt i kinesisk lov. Dette betyr at ingen kan påkalle seg dem ved intern rett i Kina. Dette har liten praktisk betydning ettersom det er den kinesiske staten som står bak mishandlingen av uigurene. En intern sak mot staten ville ikke gitt resultater.

Dersom noe skal gjøres, må dette komme utenfra. Det er det internasjonale samfunnet som må ta aksjon mot Kina. Dette er svakheten ved internasjonal konvensjonslovgivning.  Ettersom Kina har signert menneskerettighetskonvensjonene, kan eventuelle brudd holdes mot dem. Dette ville nok også vært mulig i den grad de ikke hadde underskrevet dem. Men internasjonal rett og politikk er komplisert, og det som ville gi best resultater i håp om å forandre situasjonen, vil være sanksjoner fra andre land. I den skrivende stund har en rekke land allerede kritisert Kina, men få har gått dit hen å «straffe» Kina for oppførselen. Hva som skjer videre er usikkert. Det må vi nesten vente og se. Selv mener jeg noe burde skjer snart, og jeg håper denne artikkelen har gitt deg innsyn i hvor omfattende og alvorlig situasjonen er.

Kilder: